Jeg tror jeg så postmodernismen på trikken her om dagen. De var en fire-fem stykker og han ene hadde sånne store hull i ørene med treringer i så man kunne se rett gjennom øreflippen og ut på den andre sida, og jeg tror at de fleste hadde ganske mange piercinger og et par "primitive" tatoveringer.
De snakka engelsk, og var opptatt av mye rart. Dessuten lo de sånn litt ironisk til hverandre når deler av lokalbefolkninga så rart på dem.
Jeg merka at jeg ble litt nostalgisk-glad og trist på en gang i hjertet, og prøvde å overse at de strengt tatt var blitt litt for gamle og feite til å være kule.
Subscribe to:
Post Comments (Atom)
Det der var ikke Postmodernismen. Det var Forfallet. Etter å ha tatt opptil flere vekttall (eller hva det nå heter nå om dagen) i kunst og humbug, har jeg imidlertid kunnet bringe på det reine at de to egentlig er siamesiske tvillinger, og at noe gikk skrekkelig galt under operasjonen som skulle skille dem en gang på nittitallet. Det er dermed ikke så merkelig at du tok feil. Som ganske mange arkitekter kan fortelle deg: sånt skjer hele tida, også i vår moderne tidsalder.
ReplyDelete"Det der var ikke Postmodernismen. Det var Forfallet."
ReplyDeleteHm. Jeg ser gjerne at du begrunner denne påstanden. They looked like postmodernismen to me.
Og så vidt jeg har skjønt det, har Forfallet klart seg ganske bra, i motsetning til tvillingen sin? Det var ikke så mye futt postmodernismen lenger - hvis det var den jeg så, da.
Som du sjøl påpeker: de var totalt uvitende om hvor patetiske de så ut. Det er et tegn på forfall at man ikke sjøl har noen anelse om at man forfaller. Så lenge man i hvert fall forsøker å stoppe forfallet, er det ikke ordentlig forfall, bare en slags nedsig.
ReplyDeletePostmodernismen kan også se kjip ut og være gammal og feit, men i så fall er den fullt klar over det, og spiller på kontrasten med vilje.
Det hadde også hjulpet om du kunne skrive litt om hva slags klær de hadde på seg. Postmodernismen kan også pierce og tatovere seg, men da går hun gjerne i dress eller drakt, liksomretrot-skjorte, billig Swatch-klokke og skikkelig dyre pensko.
Det var nok ikke henne med Swatch og pensko. Men jeg er overbevist om at det var Postmodernismen. Eller det som var igjen av den.
ReplyDeleteDenne Postmodernismen dreiv kanskje en gang med performancekunst, og utfordra skillet mellom fiskjon og virkelighet, og ga publium et yttrykk som bare var bruddstykker og ikke kunne settes sammen til helhet. Gjerne i en gammel fabrikkhall. Gjerne med stillaser og kjettinger og lyskastere. Og høye, litt vonde lyder. Det var den gangen, da Postmodernismen var noe. (Hun med penskoa har jeg egentlig aldri hatt sansen for, men disse så jeg nok litt opp til en gang.)
Det er i grunnen lenge siden jeg har sett noe særlig til postmodernismen, og da jeg så den på trikken her om dagen var den et sørgelig syn. Den hadde fortsatt tatoveringene og perle-arrene og piercingene. For alt jeg vet kan det godt hende at den dreiv med helhetsfornektende performancekunst i gamle fabrikkhaller. Men, som sagt - den var blitt gammel og feit. Og det så bare dumt ut.
Sikker på at det ikke var avantgarden du så?
ReplyDelete