Kåring av Norges svulstigste oppgave-avslutning 2008

Hvordan avslutter man en semesteroppgave? Man lirer av seg noen forferdelig pinlige svulstigheter på tom mage like før man går hjem. Ikke sant? Og så gremmes man aleine for seg sjøl i dager og uker etter innlevering.

Jeg vil tro det ikke bare er meg som har det sånn. Og jeg har troa på styrken i å stå sammen. Derfor oppfordrer jeg alle til å kline ned den svulstige avslutninga på oppgaven sin allerede nå, og publisere den her hos meg. Så er det pinlige unnaggjort, og den svulstige avslutninga kan ligger her og sole seg sanmmen med andre svulstige avslutninger.

En jury som består av en erfaren utøver innen feltet vil vurdere kandidatene, og til slutt også kåre en vinner. Sett i gang!

Her kommer årets bidrag fra meg:
Emnekode KULH2070, Fortelling og kultur. Leveringsfrist om cirka ei uke.

"Mennesker forteller hverandre om det de har opplevd, og prøver å gi hverandre kunnskap om verden. Mennesker forteller herandre om det de har hørt og lest, og prøver å bringe videre den kunnskapen de tror de har fått. Mennesker tror at sånt går an.

Jeg sjøl har i denne oppgava prøvd å si noe om to forskjellige her-og-nå-situasjoner som jeg ikke har vært en del av, men bare fått overlevert rester av i form av skrift:
- En generell ”type-fortellersituasjon”og omstendighetene rundt, når det gjelder toasten om Stackolee.
- Situasjonen og omstendighetene rundt en forskers fortolkning av en fortelling.

Ut fra min egen her-og-nå-situasjon, og med den kunnskapen jeg har (og den kunnskapen jeg ikke har, og den kunnskapen jeg tror jeg har) har jeg prøvd å si noe om disse situasjonene. Jeg har sett på dem ut fra de to analytiske posisjonene ”fortelling er fortolkning” og ”fortelling er gjenstand for fortolkning”, og jeg har fokusert på forholdet mellom fortid, kollektiv og individ.

Kunskap og erfaringer jeg har og ikke har, de analytiske posisjonene jeg har prøvd å belyse, og fokuset jeg har hatt på forhold mellom individ, kollektiv og fortid, har vært avgjørende for hordan jeg har sett på toasten om Stackolee i de to utgavene av Roger Abrahams’ bok Deep Down in the Jungle. Hva jeg har finni, har nødvendigvis springi ut av min egen her-og-nå-situasjon, og ikke først og fremst ut av de situasjonene jeg har prøvd å si noe om.

Forhåpentligvis kan det som finnes av kunnskap og tanker i min situasjon, likevel gi en viss forståelse av en annen, fortidig situasjon. Forhåpentlig kan jeg, ved å høre og lese hva andre sier og har sagt, ha fått en viss forståelse av hva de har tenkt. Jeg vet ikke om det egentlig er mulig, men jeg har prøvd. Jeg er nemlig et menneske. Det er sånt vi gjør."

Hm.

Dette er et slags bilde av bloggen min, visst. Det jeg skriver ofte er størst. Det ser ut til at jeg er en irriterende typisk småbarnsmamma.

Give the anarchist a malerkost!

Jeg har blitt voksen. Nå er det helt ugjendrivelig bevist.

Her om dagen var jeg ute og lufta kjernefamilien min i nabolaget, og plutselig fikk vi se at det hang store, svarte bannere på et hus. Ett banner hadde en stor, hjerteforma variant av det internasjonale okkupant-sybolet, et annet hadde en litt mindre sjarmerende molotov-cocktail og en hilsen fra et annet okkupert hus. "Folk trenger hus, hus trenger folk" var på plass. Og utafor sto de unge, håpefulle og pussa opp fasaden. Helt på ordentlig, med skrape og mørtel.

På døra hang det en plakat som forklarte litt om hvem de var og hva de ville, og hva de kunne ha bruk for hvis noen følte for å hjelpe til. Jeg dro med meg barnevogn og kjernefamilie til nærmeste butikk, og kom tilbake med kluter og grønnsåpe og zalo og jeg vet ikke hva. Vi hadde tenkt å kjøpe sjokolade også, men så syntes vi de "så ut som veganere", og alle sjokoladene i butikken hadde melk i seg. Det blei peanøtter. Og okkupantene ble glade.

De var så fine! Vi gikk forbi stadig vekk og hørte hvordan det gikk, og de forklarte og smilte. Uansett hvor mange som rotta seg sammen mot dem, smilte de og forklarte saklig, og kalte ingen for slemme og dumme. Og vi var sånne hyggelige voksne som spurte og ga tips og hadde telefonnummeret til noen som kanskje kunne hjelpe dem med ditt og datt.

Sånne hyggelige voksne. Det var litt rart å innse det. At jeg var, sånn helt på ordentlig, voksen. Men jeg er veldig glad, og takknemlig, for at jeg endte opp med å bli en sånn hyggelig voksen. Det finnes så mange som blir frekke og usympatiske og ekle voksne.

Nå er døra plombert og hele fasaden (inkludert noens sykkel) inesperra bak et høyt gittergjerde, og fasade-oppussinga rakk aldri å bli gjort ferdig, og ingen sjarmerende eller sjarmerende usjarmerende bannere henger fra noen vinduer, og huset ser så forferdelig trist og forlatt ut. Og så finnes det - etter det jeg har hørt - folk, voksne folk, som går ut i avisa og godter seg og er skadefro og usaklige.

Hva skjer med verden? Ting er ikke som de var dengang jeg var ung, det er helt sikkert!

Nå er det de unge anarkistene som forvalter folkeskikken. Dette er feil, feil, feil.

20 måneder. Legeskrekk.

Jeg: Jeg tror vi må ta en tur til doktoren i dag, jeg, Pjokk.
Pjokk: Nei.
Jeg: Jo, vi må nok ta en tur på legevakta i dag.
Pjokk: Bok!
Jeg: Ja, vi kan lese en bok først.

Vi leser i boka om bondegården: Tata Bibi har sånn firehjuling, ja. Nei, jeg tror ikke hun har tankbil. Mmm. Du liker å spise druer, ja. Med munnen, det stemmer. Men vi har ikke druer nå, vi kan spise druer en annen gang. Ja, det er en ananas. Gult, der, ja. Og litt grønt også...

Jeg: Nå tror jeg vi skal ta en tur til legevakta. Da må vi kle på oss.
Pjokk: Bok!
Jeg: Ja, vi kan ta med oss ei bok til legevakta, det var lurt. Så kan vi lese bok når vi er der.
Pjokk (smiler stort, lykkelig og letta): Ja! Ja ja ja!
Jeg: Da kan vi lese i boka først, mens vi venter på å komme til doktoren.
Pjokk (med fortvila, forvirra blikk): Neei!
Jeg: Først kan vi lese bok, og så går vi inn til doktoren.
Pjokk (begynner å gråte): Nei nei nei nei. Nei!

Jeg: Kanskje katten også skal få være med til doktoren?
Pjokk: Nei!
Jeg: Skal katten være med?
Pjokk (snufser): Ja.
Jeg: Så kan doktoren lyse litt på katten også.
Pjokk: Neeei!

Jeg: Hm. Vi kler på oss. Så går vi ned og finner vogna, og så triller vi til legevakta.

Vi kler på Pjokk. Støvler og lue.

Pjokk: Mao mao dyye.
Jeg: Skal katten også ha lue? Ja, vent så skal jeg finne ei lue til katten.

Jeg finner en av ullsokkene til Pjokk, og setter den på hodet til katta. Stilig. Jeg prøver å ta på Pjokk jakke, men han vil ikke.

Jeg: Hm. Kanskje katten også skal ha jakke på? Vent, så skal jeg finne ei jakke til katten.

Jeg romsterer rundt etter noe som kan være jakke til katta, og finner ei grønn smekke. Perfekt. Begynner å ta den på katta, det blir en slags ridderkappe.

Pjokk: Tudu den.
Jeg: Hm? Skal du ha den?
Pjokk: Ja. (Tar smekka, holder den under haka.)
Jeg: Ja, jo, det er kanskje like greit. Jeg finner jo ikke noe skjerf til deg.

Vi går til bussholdeplassen, inn på bussen. Der er det varmt, og Pjokk har feber. Jeg tar av Pjokk lua. Pjokk tar av katta lua. Vi går av på legevakt-holdeplassen. Jeg tar på lue på Pjokk og katta. Vi triller inn på venterommet på legevakta. Det er et halvt år siden sist vi var der.

Pjokk sier hei til dama i luka. Så kaster han et blikk ut i rommet. Pjokk kjenner seg igjen. Han begynner å storgråte. Jeg trekker kølapp.

Motløs mandag

Dette har skjedd: Vår helt sitter fortsatt på Blindern og gremmer meg over alt hun skulle ha trolla. I dag blei det en kopp kaffe, to boller og ei matpakke (kneipp med leverpostei). Nå har hun en drøy halvtime på seg. Hun mumler for seg selv, om og om igjen:

- Ett stykk utkast til fem minutters innlegg, etter klassisk retorisk mønster, om hvorfor det at leder for antirasistisk senter, Kari Helene Partapuoli, sier "Jeg forstår følelsene, men jeg tror ikke Farahs kritikk fremmer saken" er et klart eksempel på at den retoriske situasjonen krever et bestemt svar, og at retorikk er å svare på en bestemt retorisk situasjon.

- Ett stykk utkast til fagartikkel. Jeg tror jeg har bestemt meg for at den skal handle om hvordan menneskespråk behandler ting forskjellig ut fra hvor "levende" man regner dem for å være. Artikkelen skal visst være både leselig og interessant for folk som ikke studerer lingvistikk, og gjerne knytta opp mot noe dagsaktuelt.

- Ett stykk epost til medlem B og C i retorikk-gruppa der innlegget mitt er innlegg A. B og C skal lage sine innlegg på bakgrunn av hva jeg skriver i innlegget mitt. Og pensumlitteratur, så klart. Oi. Pensumlitteratur. Jeg har jo fortsatt ikke sett på den artikkelen jeg skal bruke mest i innlegget mitt.

- En forbedra utgave av kronikkutkastet jeg leverte for lenge siden. Det som handler om hvorfor det er viktig at lærerstudenter veit at "a-endinger" ikke er mer saklige enn "e-endinger". Hjelpe og trøste. Kan man skrive en kronikk om det?

- Et avsnitt om Roger Abrahams' bakgrunn til semesteroppgava mi om Stackolee-toasten og Abrahams' fortolkning av den.

Hvis noen har gode ideer eller oppmuntrende ord, er de hjertelig velkomne til å dele dem med vår helt. Filiokus gjemmer seg og venter på at helten skal gå hjem, tror jeg. Han veit at det ikke blir noe mer kaffe og bolle her i dag.

Hurra for Filiokus!

I dag har jeg trolla! Bare kaffe, ikke bolle. Likevel kom Filiokus fram, og jeg har fått lov til å skrive både littegrann semesteroppgave og to forslag til retorikk-innlegg (ett innlegg for Bitzers retoriske situasjon og ett innlegg imot Bitzers retoriske situasjon - man driver jo med retorikk).

Se så!

Hvis alle klapper for Filiokus nå, blir han sikkert veldig glad. Kanskje han kommer tilbake? Det hadde jeg satt pris på. Jeg klapper for Filiokus. Vil dere være med?

En - to - tre:

*klapper for Filiokus*

Ser du jeg har fått den, ser du jeg har fått den...

Jess, jess, jess! Jeg har fått tak i både førsteutgaven og andreutgaven av Deep Down in the Jungle!

Til alle dere andre som hadde håpa å få låne Deep Down in the Jungle på biblioteket: Jeg kom først! Og jeg skal sammenligne dem, nemlig, så jeg trenger begge to. Og jeg tenker å fornye lånet!

Moahahaha!

Og Roger D. Abrahams, din psykoanalyse-raring: Nå skal du analyseres! Now, how does that feel? Hæ? Hæ?!

Tihi. Jeg tror jammen jeg gleder meg til å skrive semesteroppgave.

Hei, Filiokus! Kom fram!

Nå skulle vi trolle. Kaffe og bolle. På HF. Hvor de har de beste bollene jeg veit om. Og stort sett grei kaffe. Og høsten er fin, og pjokk trives i barnehage. Og jeg skulle være så flink, så flink.

Hvor er du, Filiokus! Og hvor har du gjort av semesteroppgava mi!

Hoi

Hu hei hvor det går!

Liker ikke.

Det finnes noen mennesker jeg ikke liker. Minst en av dem jobber i et forsikringsselskap. Jeg tror ikke han liker meg heller. Jeg tror ikke han liker noen andre enn seg sjøl.

Forsikringsfolk er ikke på jobb for å hjelpe deg - de er på jobb for å finne ut hvordan forsikringsselskapet kan betale så lite som mulig, og la deg sitte igjen med mest mulig av regninga. Så driter de i resten.

Faren min sa det til meg for lenge siden, men hørte jeg på ham? Neida. Så nå har de klart det, og jeg er sur.

Fordi de er kjipe. Fordi vi har endt opp med flust av skjegg og postkasser. Og ikke minst: Fordi faren min hadde rett - og jeg tok feil.

Om gudinnner og krokodiller

Samarbeidet med Merlin og Arthur gikk ikke så bra, så en uke før visning inngikk jeg et nytt samarbeid, med gudinna Aruru, Gilgamesj, Enkidu, Uhut, gudinna Isjtar og mammaen til Gilgamesj.

Det gikk sånn cirka, men det blei ikke egentlig ferdig før det skulle fortelles, og da jeg skulle spørres ut etterpå, sa jeg mye rart og ikke det jeg hadde tenkt til å si. Men karakteren blei overraskende grei, så ett eller annet sted må det ha skjedd noe bra. Jeg bare aner ikke hva og hvor. Noen ganger er det altså litt frustrerende å bli positivt overraska også! (Hjælpe og trøste. Dama blir adri fornøyd, jo.)

Men nå er det altså ferdig med gudinnene for denne gang. Og over på krokodillene. For i morgen skal jeg levere fordypningsoppgave på 20-40 sider. Før den tid har jeg ca 5 timers opptak intervjumateriale å gå gjennom og analysere, og en teoridel å skrive, og detta går ikke. Jeg blir nødt til å levere en krokodille.

En krokodille er, for dem som ikke har skjønt det, en oppgave (levert til riktig frist) som ikke kan få noe annet enn stryk - og dermed kan man prøve på nytt til konteeksamen. Det gjelder å holde tunga rett i munnen, ellers kan man risikere at sensor er "snill" og gir oppgaven en F selv om den er skikkelig dårlig, og da har man jo et problem.

Navnet "krokodille" skal etter HiO-drama-tradisjonen stamme fra en oppgave som ble levert en gang i de harde, gamle dager av en student som ikke hadde hatt mulighet til å gjøre ferdig oppgaven sin. Ved første øyekast ligna den på en hvilken som helst annen oppgave, med forside og et passe antall sider. Da sensor bladde forbi forsida, viste det seg imidlertid at alle sidene bare inneholdt forskjellige bilder og tegninger av krokodiller, i alle slags varianter.

Så da lærte dere noe nytt i dag også, barn.

Arthur? Merlin?

Hvor er dere?

Var det ikke dere jeg skulle fortelle om?

The day the story died

I dag har vi hatt siste skoledag før ekasmen. Vi fortalte de greske mytene vi har jobba med i det siste.

Jeg fortalte ikke. Jeg prøvde hardt å overbevise de som hørte på om at jeg fortalte. Jeg insisterte på hvert eneste ord. Jeg sa bla bla bla. Med ettertrykk.

Jeg prøvde å dra det inn igjen. Jeg prøvde å få folket og historien med meg. Jeg pøste på med intensitet og trykk og bombarderte de som hørte på med påstanden om at dette var en fortelling og at den var stor og ekte og hadde følelser.

Det var løgn. Jeg visste det, og de som hørte på visste det. Fra starten. Men vi fortsatte å late som, alle sammen, to the bitter end.

Jeg føler at jeg burde be noen om unnskyldning. Jeg håper inderlig at det er sånt man lærer av.

Ønskes kjøpt

Jeg vil gjerne kjøpe - nytt eller brukt spiller ingen rolle- følgende gjenstander:

1 stk selvdisiplin
1 stk struktur
1-4 stk oversikt
1 stk beslutningsdyktighet
1 stk effektivitet
1 stk optimisme, helst relativt stor
5-17 stk ledig arbeidsdag, gjerne med tilhørende nattesøvn

(Kan gjerne bytte bort en eller flere kritiske sanser om ønskelig. Skarpe og gode.)

Nøkler

En ting er når noen roter bort nøkkelknippet sitt så man må dele på ett og alltid avtale sånn at man slipper inn når man kommer hjem. En ting er når leiligheten brenner ned og politiet roter bort de husnøklene man hadde igjen. En ting er når politiet endelig klarer å finne husnøklene, men man må gi dem fra seg til håndverkerne, sånn at hvis man har reist halvannen time fra der man bor nå og skal inn i oppgangen for å hente posten må man ringe på hos naboen og håpe naboen er hjemme og kan slippe en inn i bakgården og oppgangen, og sånn at hvis man skal ned i boden og hente noe, må man først ringe på og bli slippi inn i oppgangen og så låne naboens husnøkler for å komme ned i kjelleren.

Men når man i tillegg klarer å rote bort nøklene til postkassa og boden sin, og posten hoper seg opp og man ikke får tak i stolen til ettåringen sin og låsesmeden sier det koster nesten 2000 kroner bare å skifte lås i postkassa. Da tror jeg det er lov å bli litt gretten, i hvert fall hvis man ikke har spist.

Kjerringsveis II

Jeg var dum nok til å gå tilbake til den samme frisøren for å få retta opp sveisen. I dag kjøpte jeg meg lue.

Men nå!

Nå går han. Pussig fyr, egentlig. Da han begynte å reise seg, hadde han ikke lært å sitte enda. Og nå begynner han så vidt å slippe taket når han står - og går med en gang. Flere skritt.

Og hvor begynte han med dette, mon tro? Hos dagpappaen sin, så klart.

Når man har blitt så stor at man går, kan man vel ikke kalles en Gnøff mer. Herved erklærer jeg derfor at Gnøff har blitt en Rins.

Og når vi først er inne på oppdateringer: Rinsen har lært seg forskjell på ku og sau, og han vet at kua sier øøø og sauen sier æææ. Noen hunder sier Bao. Og de aller fleste andre dyr (som for eksempel sommerfugler) brøler skumle, ville brøl.

Kjerringsveis

Jeg var dum nok til å nikke enig da dama sa hun skulle gi meg en "litt tøff frisyre".

Og så blir man gal.

Når det kommer gamle damer og forteller spennende ting og vet masse fint og tror masse rart og har lest rare teorier og ikke skiller det ene fra det andre, men presenterer alt som vitenskap og sannhet.

So now I'm back - from outer space...

Lingvistikknerdantennene er pakka pent sammen og lagt i skrivebordsskuffen, som altså ikke er der skuffene var før, fordi der skuffene var før har det altså vært brann. Skrivebordsskuffen der lingvistikknerdantennene er lagt befinner seg altså i Gok. Det er der vi bor. Det er ganske fint i Gok, og det går buss hver morgen.

Lingvistikknerdantennene er bytta ut med et fortellerbelte, et faktisk veldig fint belte. Jeg gleder meg til å få enda finere og finere belte, og tenker at det hadde vært fint å fortsette å ha det på når jeg er ferdig på skolen. Kanskje det går an å ha både belte og antenner? Kanskje ikke samtidig, men i hvert fall litt om hverandre. Eller kanskje samtidig.

Utemamma

I dag gikk jeg glipp av Gnøffs første skritt. Sa pappan på telefon.

Jeg er akkurat ferdig på skolen. Nå skal jeg gå til den gamle leiligheten vår og hente posten som har hopa seg opp siden sistjeg var der. Så skal jeg gå til Babyshop og forklare at brystpumpa vi leide for lenge siden har brent, og betale dem for leie av pumpa for den korte tida vi brukte den, den lange tida vi hadde den stående og den tida den har vært brannskadd, og sikkert erstatning for pumpa også. Etter det skal jeg hjelpe til på et fortellerarrangement, til seint på kvelden. Så skal jeg ta bussen til Gok. Det er der vi bor.

I morgen tidlig får jeg hilse på Gnøff, da skal jeg jammen gratulere.