Kåring av Norges svulstigste oppgave-avslutning 2008

Hvordan avslutter man en semesteroppgave? Man lirer av seg noen forferdelig pinlige svulstigheter på tom mage like før man går hjem. Ikke sant? Og så gremmes man aleine for seg sjøl i dager og uker etter innlevering.

Jeg vil tro det ikke bare er meg som har det sånn. Og jeg har troa på styrken i å stå sammen. Derfor oppfordrer jeg alle til å kline ned den svulstige avslutninga på oppgaven sin allerede nå, og publisere den her hos meg. Så er det pinlige unnaggjort, og den svulstige avslutninga kan ligger her og sole seg sanmmen med andre svulstige avslutninger.

En jury som består av en erfaren utøver innen feltet vil vurdere kandidatene, og til slutt også kåre en vinner. Sett i gang!

Her kommer årets bidrag fra meg:
Emnekode KULH2070, Fortelling og kultur. Leveringsfrist om cirka ei uke.

"Mennesker forteller hverandre om det de har opplevd, og prøver å gi hverandre kunnskap om verden. Mennesker forteller herandre om det de har hørt og lest, og prøver å bringe videre den kunnskapen de tror de har fått. Mennesker tror at sånt går an.

Jeg sjøl har i denne oppgava prøvd å si noe om to forskjellige her-og-nå-situasjoner som jeg ikke har vært en del av, men bare fått overlevert rester av i form av skrift:
- En generell ”type-fortellersituasjon”og omstendighetene rundt, når det gjelder toasten om Stackolee.
- Situasjonen og omstendighetene rundt en forskers fortolkning av en fortelling.

Ut fra min egen her-og-nå-situasjon, og med den kunnskapen jeg har (og den kunnskapen jeg ikke har, og den kunnskapen jeg tror jeg har) har jeg prøvd å si noe om disse situasjonene. Jeg har sett på dem ut fra de to analytiske posisjonene ”fortelling er fortolkning” og ”fortelling er gjenstand for fortolkning”, og jeg har fokusert på forholdet mellom fortid, kollektiv og individ.

Kunskap og erfaringer jeg har og ikke har, de analytiske posisjonene jeg har prøvd å belyse, og fokuset jeg har hatt på forhold mellom individ, kollektiv og fortid, har vært avgjørende for hordan jeg har sett på toasten om Stackolee i de to utgavene av Roger Abrahams’ bok Deep Down in the Jungle. Hva jeg har finni, har nødvendigvis springi ut av min egen her-og-nå-situasjon, og ikke først og fremst ut av de situasjonene jeg har prøvd å si noe om.

Forhåpentligvis kan det som finnes av kunnskap og tanker i min situasjon, likevel gi en viss forståelse av en annen, fortidig situasjon. Forhåpentlig kan jeg, ved å høre og lese hva andre sier og har sagt, ha fått en viss forståelse av hva de har tenkt. Jeg vet ikke om det egentlig er mulig, men jeg har prøvd. Jeg er nemlig et menneske. Det er sånt vi gjør."

Hm.

Dette er et slags bilde av bloggen min, visst. Det jeg skriver ofte er størst. Det ser ut til at jeg er en irriterende typisk småbarnsmamma.

Give the anarchist a malerkost!

Jeg har blitt voksen. Nå er det helt ugjendrivelig bevist.

Her om dagen var jeg ute og lufta kjernefamilien min i nabolaget, og plutselig fikk vi se at det hang store, svarte bannere på et hus. Ett banner hadde en stor, hjerteforma variant av det internasjonale okkupant-sybolet, et annet hadde en litt mindre sjarmerende molotov-cocktail og en hilsen fra et annet okkupert hus. "Folk trenger hus, hus trenger folk" var på plass. Og utafor sto de unge, håpefulle og pussa opp fasaden. Helt på ordentlig, med skrape og mørtel.

På døra hang det en plakat som forklarte litt om hvem de var og hva de ville, og hva de kunne ha bruk for hvis noen følte for å hjelpe til. Jeg dro med meg barnevogn og kjernefamilie til nærmeste butikk, og kom tilbake med kluter og grønnsåpe og zalo og jeg vet ikke hva. Vi hadde tenkt å kjøpe sjokolade også, men så syntes vi de "så ut som veganere", og alle sjokoladene i butikken hadde melk i seg. Det blei peanøtter. Og okkupantene ble glade.

De var så fine! Vi gikk forbi stadig vekk og hørte hvordan det gikk, og de forklarte og smilte. Uansett hvor mange som rotta seg sammen mot dem, smilte de og forklarte saklig, og kalte ingen for slemme og dumme. Og vi var sånne hyggelige voksne som spurte og ga tips og hadde telefonnummeret til noen som kanskje kunne hjelpe dem med ditt og datt.

Sånne hyggelige voksne. Det var litt rart å innse det. At jeg var, sånn helt på ordentlig, voksen. Men jeg er veldig glad, og takknemlig, for at jeg endte opp med å bli en sånn hyggelig voksen. Det finnes så mange som blir frekke og usympatiske og ekle voksne.

Nå er døra plombert og hele fasaden (inkludert noens sykkel) inesperra bak et høyt gittergjerde, og fasade-oppussinga rakk aldri å bli gjort ferdig, og ingen sjarmerende eller sjarmerende usjarmerende bannere henger fra noen vinduer, og huset ser så forferdelig trist og forlatt ut. Og så finnes det - etter det jeg har hørt - folk, voksne folk, som går ut i avisa og godter seg og er skadefro og usaklige.

Hva skjer med verden? Ting er ikke som de var dengang jeg var ung, det er helt sikkert!

Nå er det de unge anarkistene som forvalter folkeskikken. Dette er feil, feil, feil.