Bandiera rossa la trionfera (?)

I gamle dager sto senga hans i stua, og da hendte det ofte at det gikk helt fintå legge seg i den. Men nå, etter at han har fått soverommet, har senga hans blitt fremmed og rar og ikke noe fint sted å legge seg hvis man vil sove.

Heldgvis har vogna vært den samme galme. Vogna har dugd. Vi har trilla en liten tur hver eneste kveld, og gutten har sovna blid og fornøyd i vogna si. Det har egentlig vært en veldig fin måte å avslutte dagen på. Gutten har sovna fort, uten skriking. Foreldrene har fått en hyggelig spasertur og litt relativt frisk kveldsluft.

Men ingenting varer evig. Det begynner å bli kaldt ute på kveldene, og avkledning av høstpolstra, sovende guttunge er ikke enkelt å gjennomføre uten at det også medfører vekking. Gutten vokser og vokser, og vognbagen begynner etterhvert å bli ganske liten. Noe må gjøres.

Gutten skal lære seg å sovne i senga si om kvelden. Det er ikke helt enkelt. Gutten synes det er rart og uvant og dårlig gjort, og foreldrene synes det er vanskelig å ikke gjøre det de vet fungerer når det de gjør åpenbart ikke fungerer i det hele tatt. Stort sett har det endt med at gutten har blitt så rasende at vi har trilla tur til slutt likevel.

Men ikke nå. Ikke denne uka. Det starta med at mammaen var aleine hjemme med ham på lørdag. Av en eller annen grunn tok hun en dusj like etter at hun hadde lagt gutten i seng, mens han fortsatt var blid. Etterpå, da han var skikkelig sur, gikk det rett og slett ikke an å bare ta han med ut i vogna, for det kan ikke mammaen gjøre uten klær på.

Hun ble pent nødt til å stå løpet ut. Bære og trøste. Hva kan trøste knøttet når ingenting annet hjelper? Bandiera rossa. Merkelig så beroligende det er å få høre (på et slags nesten-italiensk) at folket samles og tar til våpen. På lørdag sovna han til slutt i senga si. I går også, etter mye skrik og skrål og bæring og rød fane som skal seire.

I kveld seiret den røde fanen igjen - med mindre skrik enn i går. Går det mot revolusjon? Følg med, følg med!