Wednesday, February 11, 2009
Tuesday, November 18, 2008
Kåring av Norges svulstigste oppgave-avslutning 2008
Hvordan avslutter man en semesteroppgave? Man lirer av seg noen forferdelig pinlige svulstigheter på tom mage like før man går hjem. Ikke sant? Og så gremmes man aleine for seg sjøl i dager og uker etter innlevering.
Jeg vil tro det ikke bare er meg som har det sånn. Og jeg har troa på styrken i å stå sammen. Derfor oppfordrer jeg alle til å kline ned den svulstige avslutninga på oppgaven sin allerede nå, og publisere den her hos meg. Så er det pinlige unnaggjort, og den svulstige avslutninga kan ligger her og sole seg sanmmen med andre svulstige avslutninger.
En jury som består av en erfaren utøver innen feltet vil vurdere kandidatene, og til slutt også kåre en vinner. Sett i gang!
Her kommer årets bidrag fra meg:
Emnekode KULH2070, Fortelling og kultur. Leveringsfrist om cirka ei uke.
"Mennesker forteller hverandre om det de har opplevd, og prøver å gi hverandre kunnskap om verden. Mennesker forteller herandre om det de har hørt og lest, og prøver å bringe videre den kunnskapen de tror de har fått. Mennesker tror at sånt går an.
Jeg sjøl har i denne oppgava prøvd å si noe om to forskjellige her-og-nå-situasjoner som jeg ikke har vært en del av, men bare fått overlevert rester av i form av skrift:
- En generell ”type-fortellersituasjon”og omstendighetene rundt, når det gjelder toasten om Stackolee.
- Situasjonen og omstendighetene rundt en forskers fortolkning av en fortelling.
Ut fra min egen her-og-nå-situasjon, og med den kunnskapen jeg har (og den kunnskapen jeg ikke har, og den kunnskapen jeg tror jeg har) har jeg prøvd å si noe om disse situasjonene. Jeg har sett på dem ut fra de to analytiske posisjonene ”fortelling er fortolkning” og ”fortelling er gjenstand for fortolkning”, og jeg har fokusert på forholdet mellom fortid, kollektiv og individ.
Kunskap og erfaringer jeg har og ikke har, de analytiske posisjonene jeg har prøvd å belyse, og fokuset jeg har hatt på forhold mellom individ, kollektiv og fortid, har vært avgjørende for hordan jeg har sett på toasten om Stackolee i de to utgavene av Roger Abrahams’ bok Deep Down in the Jungle. Hva jeg har finni, har nødvendigvis springi ut av min egen her-og-nå-situasjon, og ikke først og fremst ut av de situasjonene jeg har prøvd å si noe om.
Forhåpentligvis kan det som finnes av kunnskap og tanker i min situasjon, likevel gi en viss forståelse av en annen, fortidig situasjon. Forhåpentlig kan jeg, ved å høre og lese hva andre sier og har sagt, ha fått en viss forståelse av hva de har tenkt. Jeg vet ikke om det egentlig er mulig, men jeg har prøvd. Jeg er nemlig et menneske. Det er sånt vi gjør."
Jeg vil tro det ikke bare er meg som har det sånn. Og jeg har troa på styrken i å stå sammen. Derfor oppfordrer jeg alle til å kline ned den svulstige avslutninga på oppgaven sin allerede nå, og publisere den her hos meg. Så er det pinlige unnaggjort, og den svulstige avslutninga kan ligger her og sole seg sanmmen med andre svulstige avslutninger.
En jury som består av en erfaren utøver innen feltet vil vurdere kandidatene, og til slutt også kåre en vinner. Sett i gang!
Her kommer årets bidrag fra meg:
Emnekode KULH2070, Fortelling og kultur. Leveringsfrist om cirka ei uke.
"Mennesker forteller hverandre om det de har opplevd, og prøver å gi hverandre kunnskap om verden. Mennesker forteller herandre om det de har hørt og lest, og prøver å bringe videre den kunnskapen de tror de har fått. Mennesker tror at sånt går an.
Jeg sjøl har i denne oppgava prøvd å si noe om to forskjellige her-og-nå-situasjoner som jeg ikke har vært en del av, men bare fått overlevert rester av i form av skrift:
- En generell ”type-fortellersituasjon”og omstendighetene rundt, når det gjelder toasten om Stackolee.
- Situasjonen og omstendighetene rundt en forskers fortolkning av en fortelling.
Ut fra min egen her-og-nå-situasjon, og med den kunnskapen jeg har (og den kunnskapen jeg ikke har, og den kunnskapen jeg tror jeg har) har jeg prøvd å si noe om disse situasjonene. Jeg har sett på dem ut fra de to analytiske posisjonene ”fortelling er fortolkning” og ”fortelling er gjenstand for fortolkning”, og jeg har fokusert på forholdet mellom fortid, kollektiv og individ.
Kunskap og erfaringer jeg har og ikke har, de analytiske posisjonene jeg har prøvd å belyse, og fokuset jeg har hatt på forhold mellom individ, kollektiv og fortid, har vært avgjørende for hordan jeg har sett på toasten om Stackolee i de to utgavene av Roger Abrahams’ bok Deep Down in the Jungle. Hva jeg har finni, har nødvendigvis springi ut av min egen her-og-nå-situasjon, og ikke først og fremst ut av de situasjonene jeg har prøvd å si noe om.
Forhåpentligvis kan det som finnes av kunnskap og tanker i min situasjon, likevel gi en viss forståelse av en annen, fortidig situasjon. Forhåpentlig kan jeg, ved å høre og lese hva andre sier og har sagt, ha fått en viss forståelse av hva de har tenkt. Jeg vet ikke om det egentlig er mulig, men jeg har prøvd. Jeg er nemlig et menneske. Det er sånt vi gjør."
Tuesday, November 4, 2008
Hm.
Dette er et slags bilde av bloggen min, visst. Det jeg skriver ofte er størst. Det ser ut til at jeg er en irriterende typisk småbarnsmamma.
Monday, November 3, 2008
Give the anarchist a malerkost!
Jeg har blitt voksen. Nå er det helt ugjendrivelig bevist.
Her om dagen var jeg ute og lufta kjernefamilien min i nabolaget, og plutselig fikk vi se at det hang store, svarte bannere på et hus. Ett banner hadde en stor, hjerteforma variant av det internasjonale okkupant-sybolet, et annet hadde en litt mindre sjarmerende molotov-cocktail og en hilsen fra et annet okkupert hus. "Folk trenger hus, hus trenger folk" var på plass. Og utafor sto de unge, håpefulle og pussa opp fasaden. Helt på ordentlig, med skrape og mørtel.
På døra hang det en plakat som forklarte litt om hvem de var og hva de ville, og hva de kunne ha bruk for hvis noen følte for å hjelpe til. Jeg dro med meg barnevogn og kjernefamilie til nærmeste butikk, og kom tilbake med kluter og grønnsåpe og zalo og jeg vet ikke hva. Vi hadde tenkt å kjøpe sjokolade også, men så syntes vi de "så ut som veganere", og alle sjokoladene i butikken hadde melk i seg. Det blei peanøtter. Og okkupantene ble glade.
De var så fine! Vi gikk forbi stadig vekk og hørte hvordan det gikk, og de forklarte og smilte. Uansett hvor mange som rotta seg sammen mot dem, smilte de og forklarte saklig, og kalte ingen for slemme og dumme. Og vi var sånne hyggelige voksne som spurte og ga tips og hadde telefonnummeret til noen som kanskje kunne hjelpe dem med ditt og datt.
Sånne hyggelige voksne. Det var litt rart å innse det. At jeg var, sånn helt på ordentlig, voksen. Men jeg er veldig glad, og takknemlig, for at jeg endte opp med å bli en sånn hyggelig voksen. Det finnes så mange som blir frekke og usympatiske og ekle voksne.
Nå er døra plombert og hele fasaden (inkludert noens sykkel) inesperra bak et høyt gittergjerde, og fasade-oppussinga rakk aldri å bli gjort ferdig, og ingen sjarmerende eller sjarmerende usjarmerende bannere henger fra noen vinduer, og huset ser så forferdelig trist og forlatt ut. Og så finnes det - etter det jeg har hørt - folk, voksne folk, som går ut i avisa og godter seg og er skadefro og usaklige.
Hva skjer med verden? Ting er ikke som de var dengang jeg var ung, det er helt sikkert!
Nå er det de unge anarkistene som forvalter folkeskikken. Dette er feil, feil, feil.
Her om dagen var jeg ute og lufta kjernefamilien min i nabolaget, og plutselig fikk vi se at det hang store, svarte bannere på et hus. Ett banner hadde en stor, hjerteforma variant av det internasjonale okkupant-sybolet, et annet hadde en litt mindre sjarmerende molotov-cocktail og en hilsen fra et annet okkupert hus. "Folk trenger hus, hus trenger folk" var på plass. Og utafor sto de unge, håpefulle og pussa opp fasaden. Helt på ordentlig, med skrape og mørtel.
På døra hang det en plakat som forklarte litt om hvem de var og hva de ville, og hva de kunne ha bruk for hvis noen følte for å hjelpe til. Jeg dro med meg barnevogn og kjernefamilie til nærmeste butikk, og kom tilbake med kluter og grønnsåpe og zalo og jeg vet ikke hva. Vi hadde tenkt å kjøpe sjokolade også, men så syntes vi de "så ut som veganere", og alle sjokoladene i butikken hadde melk i seg. Det blei peanøtter. Og okkupantene ble glade.
De var så fine! Vi gikk forbi stadig vekk og hørte hvordan det gikk, og de forklarte og smilte. Uansett hvor mange som rotta seg sammen mot dem, smilte de og forklarte saklig, og kalte ingen for slemme og dumme. Og vi var sånne hyggelige voksne som spurte og ga tips og hadde telefonnummeret til noen som kanskje kunne hjelpe dem med ditt og datt.
Sånne hyggelige voksne. Det var litt rart å innse det. At jeg var, sånn helt på ordentlig, voksen. Men jeg er veldig glad, og takknemlig, for at jeg endte opp med å bli en sånn hyggelig voksen. Det finnes så mange som blir frekke og usympatiske og ekle voksne.
Nå er døra plombert og hele fasaden (inkludert noens sykkel) inesperra bak et høyt gittergjerde, og fasade-oppussinga rakk aldri å bli gjort ferdig, og ingen sjarmerende eller sjarmerende usjarmerende bannere henger fra noen vinduer, og huset ser så forferdelig trist og forlatt ut. Og så finnes det - etter det jeg har hørt - folk, voksne folk, som går ut i avisa og godter seg og er skadefro og usaklige.
Hva skjer med verden? Ting er ikke som de var dengang jeg var ung, det er helt sikkert!
Nå er det de unge anarkistene som forvalter folkeskikken. Dette er feil, feil, feil.
Friday, October 24, 2008
20 måneder. Legeskrekk.
Jeg: Jeg tror vi må ta en tur til doktoren i dag, jeg, Pjokk.
Pjokk: Nei.
Jeg: Jo, vi må nok ta en tur på legevakta i dag.
Pjokk: Bok!
Jeg: Ja, vi kan lese en bok først.
Vi leser i boka om bondegården: Tata Bibi har sånn firehjuling, ja. Nei, jeg tror ikke hun har tankbil. Mmm. Du liker å spise druer, ja. Med munnen, det stemmer. Men vi har ikke druer nå, vi kan spise druer en annen gang. Ja, det er en ananas. Gult, der, ja. Og litt grønt også...
Jeg: Nå tror jeg vi skal ta en tur til legevakta. Da må vi kle på oss.
Pjokk: Bok!
Jeg: Ja, vi kan ta med oss ei bok til legevakta, det var lurt. Så kan vi lese bok når vi er der.
Pjokk (smiler stort, lykkelig og letta): Ja! Ja ja ja!
Jeg: Da kan vi lese i boka først, mens vi venter på å komme til doktoren.
Pjokk (med fortvila, forvirra blikk): Neei!
Jeg: Først kan vi lese bok, og så går vi inn til doktoren.
Pjokk (begynner å gråte): Nei nei nei nei. Nei!
Jeg: Kanskje katten også skal få være med til doktoren?
Pjokk: Nei!
Jeg: Skal katten være med?
Pjokk (snufser): Ja.
Jeg: Så kan doktoren lyse litt på katten også.
Pjokk: Neeei!
Jeg: Hm. Vi kler på oss. Så går vi ned og finner vogna, og så triller vi til legevakta.
Vi kler på Pjokk. Støvler og lue.
Pjokk: Mao mao dyye.
Jeg: Skal katten også ha lue? Ja, vent så skal jeg finne ei lue til katten.
Jeg finner en av ullsokkene til Pjokk, og setter den på hodet til katta. Stilig. Jeg prøver å ta på Pjokk jakke, men han vil ikke.
Jeg: Hm. Kanskje katten også skal ha jakke på? Vent, så skal jeg finne ei jakke til katten.
Jeg romsterer rundt etter noe som kan være jakke til katta, og finner ei grønn smekke. Perfekt. Begynner å ta den på katta, det blir en slags ridderkappe.
Pjokk: Tudu den.
Jeg: Hm? Skal du ha den?
Pjokk: Ja. (Tar smekka, holder den under haka.)
Jeg: Ja, jo, det er kanskje like greit. Jeg finner jo ikke noe skjerf til deg.
Vi går til bussholdeplassen, inn på bussen. Der er det varmt, og Pjokk har feber. Jeg tar av Pjokk lua. Pjokk tar av katta lua. Vi går av på legevakt-holdeplassen. Jeg tar på lue på Pjokk og katta. Vi triller inn på venterommet på legevakta. Det er et halvt år siden sist vi var der.
Pjokk sier hei til dama i luka. Så kaster han et blikk ut i rommet. Pjokk kjenner seg igjen. Han begynner å storgråte. Jeg trekker kølapp.
Pjokk: Nei.
Jeg: Jo, vi må nok ta en tur på legevakta i dag.
Pjokk: Bok!
Jeg: Ja, vi kan lese en bok først.
Vi leser i boka om bondegården: Tata Bibi har sånn firehjuling, ja. Nei, jeg tror ikke hun har tankbil. Mmm. Du liker å spise druer, ja. Med munnen, det stemmer. Men vi har ikke druer nå, vi kan spise druer en annen gang. Ja, det er en ananas. Gult, der, ja. Og litt grønt også...
Jeg: Nå tror jeg vi skal ta en tur til legevakta. Da må vi kle på oss.
Pjokk: Bok!
Jeg: Ja, vi kan ta med oss ei bok til legevakta, det var lurt. Så kan vi lese bok når vi er der.
Pjokk (smiler stort, lykkelig og letta): Ja! Ja ja ja!
Jeg: Da kan vi lese i boka først, mens vi venter på å komme til doktoren.
Pjokk (med fortvila, forvirra blikk): Neei!
Jeg: Først kan vi lese bok, og så går vi inn til doktoren.
Pjokk (begynner å gråte): Nei nei nei nei. Nei!
Jeg: Kanskje katten også skal få være med til doktoren?
Pjokk: Nei!
Jeg: Skal katten være med?
Pjokk (snufser): Ja.
Jeg: Så kan doktoren lyse litt på katten også.
Pjokk: Neeei!
Jeg: Hm. Vi kler på oss. Så går vi ned og finner vogna, og så triller vi til legevakta.
Vi kler på Pjokk. Støvler og lue.
Pjokk: Mao mao dyye.
Jeg: Skal katten også ha lue? Ja, vent så skal jeg finne ei lue til katten.
Jeg finner en av ullsokkene til Pjokk, og setter den på hodet til katta. Stilig. Jeg prøver å ta på Pjokk jakke, men han vil ikke.
Jeg: Hm. Kanskje katten også skal ha jakke på? Vent, så skal jeg finne ei jakke til katten.
Jeg romsterer rundt etter noe som kan være jakke til katta, og finner ei grønn smekke. Perfekt. Begynner å ta den på katta, det blir en slags ridderkappe.
Pjokk: Tudu den.
Jeg: Hm? Skal du ha den?
Pjokk: Ja. (Tar smekka, holder den under haka.)
Jeg: Ja, jo, det er kanskje like greit. Jeg finner jo ikke noe skjerf til deg.
Vi går til bussholdeplassen, inn på bussen. Der er det varmt, og Pjokk har feber. Jeg tar av Pjokk lua. Pjokk tar av katta lua. Vi går av på legevakt-holdeplassen. Jeg tar på lue på Pjokk og katta. Vi triller inn på venterommet på legevakta. Det er et halvt år siden sist vi var der.
Pjokk sier hei til dama i luka. Så kaster han et blikk ut i rommet. Pjokk kjenner seg igjen. Han begynner å storgråte. Jeg trekker kølapp.
Monday, October 13, 2008
Motløs mandag
Dette har skjedd: Vår helt sitter fortsatt på Blindern og gremmer meg over alt hun skulle ha trolla. I dag blei det en kopp kaffe, to boller og ei matpakke (kneipp med leverpostei). Nå har hun en drøy halvtime på seg. Hun mumler for seg selv, om og om igjen:
- Ett stykk utkast til fem minutters innlegg, etter klassisk retorisk mønster, om hvorfor det at leder for antirasistisk senter, Kari Helene Partapuoli, sier "Jeg forstår følelsene, men jeg tror ikke Farahs kritikk fremmer saken" er et klart eksempel på at den retoriske situasjonen krever et bestemt svar, og at retorikk er å svare på en bestemt retorisk situasjon.
- Ett stykk utkast til fagartikkel. Jeg tror jeg har bestemt meg for at den skal handle om hvordan menneskespråk behandler ting forskjellig ut fra hvor "levende" man regner dem for å være. Artikkelen skal visst være både leselig og interessant for folk som ikke studerer lingvistikk, og gjerne knytta opp mot noe dagsaktuelt.
- Ett stykk epost til medlem B og C i retorikk-gruppa der innlegget mitt er innlegg A. B og C skal lage sine innlegg på bakgrunn av hva jeg skriver i innlegget mitt. Og pensumlitteratur, så klart. Oi. Pensumlitteratur. Jeg har jo fortsatt ikke sett på den artikkelen jeg skal bruke mest i innlegget mitt.
- En forbedra utgave av kronikkutkastet jeg leverte for lenge siden. Det som handler om hvorfor det er viktig at lærerstudenter veit at "a-endinger" ikke er mer saklige enn "e-endinger". Hjelpe og trøste. Kan man skrive en kronikk om det?
- Et avsnitt om Roger Abrahams' bakgrunn til semesteroppgava mi om Stackolee-toasten og Abrahams' fortolkning av den.
Hvis noen har gode ideer eller oppmuntrende ord, er de hjertelig velkomne til å dele dem med vår helt. Filiokus gjemmer seg og venter på at helten skal gå hjem, tror jeg. Han veit at det ikke blir noe mer kaffe og bolle her i dag.
- Ett stykk utkast til fem minutters innlegg, etter klassisk retorisk mønster, om hvorfor det at leder for antirasistisk senter, Kari Helene Partapuoli, sier "Jeg forstår følelsene, men jeg tror ikke Farahs kritikk fremmer saken" er et klart eksempel på at den retoriske situasjonen krever et bestemt svar, og at retorikk er å svare på en bestemt retorisk situasjon.
- Ett stykk utkast til fagartikkel. Jeg tror jeg har bestemt meg for at den skal handle om hvordan menneskespråk behandler ting forskjellig ut fra hvor "levende" man regner dem for å være. Artikkelen skal visst være både leselig og interessant for folk som ikke studerer lingvistikk, og gjerne knytta opp mot noe dagsaktuelt.
- Ett stykk epost til medlem B og C i retorikk-gruppa der innlegget mitt er innlegg A. B og C skal lage sine innlegg på bakgrunn av hva jeg skriver i innlegget mitt. Og pensumlitteratur, så klart. Oi. Pensumlitteratur. Jeg har jo fortsatt ikke sett på den artikkelen jeg skal bruke mest i innlegget mitt.
- En forbedra utgave av kronikkutkastet jeg leverte for lenge siden. Det som handler om hvorfor det er viktig at lærerstudenter veit at "a-endinger" ikke er mer saklige enn "e-endinger". Hjelpe og trøste. Kan man skrive en kronikk om det?
- Et avsnitt om Roger Abrahams' bakgrunn til semesteroppgava mi om Stackolee-toasten og Abrahams' fortolkning av den.
Hvis noen har gode ideer eller oppmuntrende ord, er de hjertelig velkomne til å dele dem med vår helt. Filiokus gjemmer seg og venter på at helten skal gå hjem, tror jeg. Han veit at det ikke blir noe mer kaffe og bolle her i dag.
Thursday, October 9, 2008
Hurra for Filiokus!
I dag har jeg trolla! Bare kaffe, ikke bolle. Likevel kom Filiokus fram, og jeg har fått lov til å skrive både littegrann semesteroppgave og to forslag til retorikk-innlegg (ett innlegg for Bitzers retoriske situasjon og ett innlegg imot Bitzers retoriske situasjon - man driver jo med retorikk).
Se så!
Hvis alle klapper for Filiokus nå, blir han sikkert veldig glad. Kanskje han kommer tilbake? Det hadde jeg satt pris på. Jeg klapper for Filiokus. Vil dere være med?
En - to - tre:
*klapper for Filiokus*
Se så!
Hvis alle klapper for Filiokus nå, blir han sikkert veldig glad. Kanskje han kommer tilbake? Det hadde jeg satt pris på. Jeg klapper for Filiokus. Vil dere være med?
En - to - tre:
*klapper for Filiokus*
Subscribe to:
Posts (Atom)